Hovedmålet med reisen var å studere tidlige utgaver av den medisinske teksten jeg jobber mest med:
En samlet utdypning av sykdom, sykdomsmønstre og behandlingsprotokoller ifølge de tre årsakskategoriene (三因極一 證方論).
I tillegg ønsket jeg å finne ut mest mulig om forfatteren, Chen Wuze, en kunnskapsrik lege som levde i det sørlige Kina på 1100-tallet.
Ankomst
Da jeg landet i Shanghai 30.mars, var det umiddelbart mye å sette seg inn i. Verden endrer seg raskt. Siden sist jeg var i Kina for 11 år siden har en digital bølge feid over landet. All betaling, varebestilling, billettkjøp, kartsøk, og kommunikasjon skjer nå via egne kinesiske app´er. Det første jeg måtte ordne på flyplassen var dermed å anskaffe et kinesisk SIM-kort og kaste meg ut i den nye digitale virkeligheten. Fremme på hotellet kunne jeg unne meg en natts pause før neste utfordring: å skaffe en leilighet.
Heldigvis fikk jeg god hjelp. Min kinesiske kollega i Oslo hadde bedt en av sine masterstudenter undersøke leiemarkedet på forhånd. I løpet av én ettermiddag hadde vi sett på tre hybelleiligheter og signert kontrakt. Leiligheten min lå i et eldre blokkområde omtrent ett kvarters gange fra universitetet. Enkel standard og nedslitte trappeoppganger, men fredelig og sjarmerende nabolag. På vei ut pleide jeg å hilse på de eldre naboene som samlet seg i bakgården for å prate og følge med på livet. Gata utenfor hadde store trær, små matbutikker og restauranter, en privat akupunkturklinikk (hvor jeg ble invitert inn på te) og et fantastisk massasjesenter hvor jeg raskt ble stamkunde (én times urtefotbad og massasje for 150 kroner!).
Fudan-universitetet
På universitetet fikk jeg nøkkelkort, kontorplass og datamaskin til disposisjon. Jeg møtte min kontaktperson, professor Gao Xi fra Historisk institutt, og forklarte henne hva jeg ønsket å oppnå under oppholdet. Etter litt undersøkelser fant vi ut hvor noen av de relevante tekstene befant seg og hun satte meg i kontakt med noen som kunne hjelpe meg videre. Resten var opp til meg.
Å være gjesteforsker betyr at du får være på en annen forskningsinstitusjon, bli inkludert i deres fagmiljø og får tilgang til institusjonens ressurser. Men hva du bruker muligheten til avhenger av deg selv. Forskning innebærer alltid å bevege seg i ukjent terreng. Du skal finne ut ting som ikke er kartlagt fra før. Etter noen år ved UiO vet jeg hva som trengs der, men hvordan skulle jeg orientere meg i kinesisk akademia? Bibliotekets nettside var fullpakket med kinesiskspråklige databaser i miniatyrskrift – hvilke av disse inneholdt kilder relevant for mitt arbeid?
Løsningen ble å legge stoltheten til side og spørre om hjelp. Jeg bad en historiestudent vise meg hvordan søkefunksjonene virket og hvilke databaser som kunne passe mine behov. Etterpå fulgte han meg ned til en egen del av biblioteket – lesesalen for antikke bøker – som skulle vise seg å bli mitt nye favorittsted.
Lesesalen for antikke bøker
«Lesesalen for antikke bøker» (古籍阅览室) befinner seg i 5.etasje i et av Fudans hovedbygg. Med en gang du kommer ut av heisen merkes det at noe er annerledes her. Hele etasjen er fylt med en mild, urtelignende duft (bibliotekaren forklarte meg senere at lukten kommer fra det eksklusive treverket i bokskapene som holder innsekter og møll borte).
På denne lesesalen har de bare eldre, historiske bøker. For meg som aldri hadde sett eller bladd i slike gamle utgaver før var det utrolig spennende å se hvordan de faktisk så ut: innbindingen, det supertynne papiret, tekstoppsettet osv. Utrolig nok viste det seg at de hadde en scannet kopi av den tidligst bevarte utgaven av min hovedtekst – trykket allerede i 1190, bare 16 år etter boka først ble publisert! Selv om jeg kjente teksten og innholdet godt var dette en ny verden.
Forskjellige skrifttyper viste seg å indikere ulikt innhold, håndskrevne notater i margen fortalte hvordan boka hadde vært anvendt av senere behandlere og en rekke røde stempler på første side vitnet om hvilke boksamlere utgaven hadde vært innom opp gjennom tidene. Men alt dette klarte jeg selvfølgelig ikke å forstå helt av meg selv.
Dummest i rommet
Som en fransk kollega sa til meg: «I Kina kan det først være vanskelig å finne ut hvor du kan få hjelp, men når du først finner rett sted dukker det gjerne opp en haug med hjelpsomme folk!» Slik var det for meg på lesesalen. Når jeg klødde meg i hodet og bladde forvirret frem og tilbake i et eller annet gammelt verk, kom plutselig noen bort og spurte hva jeg lurte på. Deretter slang gjerne noen andre seg med i diskusjonen.
De fleste som var fast på lesesalen holdt på med doktorgrad eller underviste på Institutt for antikk litteratur. I tillegg var det en buddhistnonne, noen masterstudenter og bibliotekarene. Alle kunne mye mer enn meg om gamle bøker, skrifttyper, trykkestiler osv. De andre kunne skumme raskt gjennom tekster som tok meg timevis å forstå.
På et vis var jeg alltid dummest i rommet. Ting som var barnemat for dem var helt nytt for meg. Som utlending vil kinesisken min aldri bli helt utfyllende eller perfekt. Nå måtte jeg i tillegg forholde meg til spesialkunnskap som heller ikke den gjengse kineser forstår seg på. Men tidligere læringsprosesser har lært meg at å være dummest i rommet faktisk er en fantastisk mulighet. Det betyr jo bare at du er omgitt av folk som kan lære deg masse. Denne gangen lærte jeg mye om boktrykkerkunstens utvikling, forskjellen på ulike typer manuskripter (håndkopiert, tretrykk, innsatte tegn) og å tyde innholdsfortegnelser slik at jeg kunne finne fram i gamle verk. Sist, men ikke minst, fikk jeg gode innspill til forståelsen av vanskelige tekstavsnitt.
Museet for kinesisk medisin
Jeg ble også kjent med flere på Shanghai universitet for kinesisk medisin. Biblioteket der hadde noen sjeldne japanske utgaver av hovedteksten min fra 1700-tallet. Da jeg kom for å se på disse fikk jeg også en guidet omvisning på Museet for kinesisk medisin som ligger inne på universitetsområdet. Et utrolig flott museum! Her var alt fra arkaisk akupunkturutstyr til gamle skrifter, modeller over hvordan et apotek/urteklinikk så ut under Song-dynastiet (960-1127) og Qing-overklassens nattpotter.
Museet hadde også en unik skatt: en kvinnelig akupunkturskulptur i bronse fra 1744.
Forelesning på kinesisk
Underveis i oppholdet ble jeg spurt om å presentere noe av forskningen min i et foredrag på universitetet. Dette er jo slikt man skal gjøre på et forskningsopphold, så selvfølgelig svarte jeg ja. Videre fikk jeg valget mellom å presentere på engelsk eller kinesisk. Jeg valgte kinesisk. Når ville en slik anledning by seg igjen? Kanskje aldri! Like greit å gå for maks utfordring. Dessuten bedre å svette litt ekstra selv enn at tilhørerne ikke får med seg hva som blir sagt.
Forberedelsene tok meg flere uker. Jeg valgte et tema jeg tenkte ville være spesielt interessant å få tilbakemelding på fra kinesiske kolleger, nemlig sammenlikningen av følelser og vær i to utdrag fra Den gule keiserens indre klassiker (Huang Di Neijing 黃帝內經). Noe som bidro til ekstra nervøsitet, var at mine påstander blant annet var basert på språklige analyser som viser at de to utdragene ikke kunne være fra samme tid, og at deler av denne teksten derfor antagelig har en senere datering enn tidligere antatt. Fallhøyden var med andre ord stor. En utlending som presenterer språkanalyser for kinesere, hvordan kan det gå galt?
Heldigvis gikk det bra. Svært bra, faktisk. De to professorene i panelet, var veldig fornøyde.
«Se her» sa de til studentene sine, «se hvor mye hun har funnet ut ved å stille nye spørsmål og gå helt ned i detaljene!«. «Metodene dine er virkelig nyskapende og inspirerende!», sa en annen ung forsker. Senere møttes vi til lunsj og diskuterte mulige samarbeidsprosjekter.
Det lønner seg å være modig. Iblant får man oppleve følelsen av å ikke være dummest i rommet.
Et møte mellom fjellene
Ved siden av arbeidet med hovedteksten brukte jeg tid på å finne ut mest mulig om forfatteren, Chen Wuze 陳無擇. Chen levde og arbeidet i den sørøstlige, midtre delen av Kina på 1100-tallet. For å finne informasjon om livet hans, måtte jeg søke i gamle lokalhistoriske kilder. En dag jeg satt bøyd over en slik tekst kom bibliotekaren bort til meg og fortalte at han hadde funnet et lokalhistorisk forskningssenter i Chens hjemby. «Her er telefonnummeret deres», sa han.
Noen uker senere stod jeg på togstasjonen i Qingtian, en liten by vest for Wenzhou i Zhejiang provinsen. Der ble jeg møtt av en hyggelig funksjonær fra det lokalhistoriske senteret som brukte en hel dag på å følge meg rundt. Først var vi innom senteret og bymuseet. Deretter det lokale sykehuset for kinesisk medisin hvor de hadde bygget et minnesmonument til ære for Chen. Her ble vi møtt av sykehusdirektøren og flere andre som syntes det var svært stas at noen fra utlandet skrev doktorgrad om deres lokale helt.
Videre inviterte de på flott lunsj hvor jeg også fikk treffe to av Chens etterkommere (nærmere bestemt, 25. og 26.generasjon nedover på slektslinja). Begge to var vennlige, eldre herrer – én av dem også pensjonert urtemedisiner.
Tenk deg at du har forsket på noen som levde for neste tusen år siden og så befinner du deg plutselig i byen de bodde, ansikt til ansikt med slektningene deres!
Etter lunsj viste de meg bydelen hvor Chen-familien hadde levd i århundrer. Etterpå vandret vi ned til elvebredden og ruslet langs den gamle bymuren. Qingtian er en relativt liten by uten for mange høybygg. Ou-elva renner gjennom byen som er omkranset av åser og fjell på alle sider.
Mens vi skuet utover det vakre landskapet, husket jeg plutselig på at jeg hadde studert flere gamle kart fra regionen og lurt på om noen av stedene kunne knyttes til Chen. Da jeg viste bildene til den eldste av Chen-herrene utbrøt han fornøyd: «Å, dette viser jo byen vår! Her ser du bymuren, bak her er bydelen vår, og disse portene finnes fremdeles. Kom skal jeg vise deg!».
Det hele var svært rørende og nesten magisk.
På slutten av dagen kjørte de meg oppover dalen til fjellsidene hvor legene i gamle dager sanket sine urter. Antagelig Chen Wuze også, i sin tid.
Internasjonale forskningsmiljøer
Etter et fantastisk opphold i Kina, ble reisen avsluttet med to uker i Taiwan. Her deltok jeg på en internasjonal konferanse om asiatisk medisin. Konferansen var organisert av IASTAM (The International Association for the Study of Traditional Asian Medicine), som er unik i det at den samler både forskere og behandlere under samme tak. Utrolig givende å oppleve alt det spennende som skjer ute i verden.
Kjære kolleger, vi er overhodet ikke alene – det finnes så mange som brenner for og utvider forståelsen av fagområdet vårt!
Å kjenne at du er del av et større fellesskap gir ekstra inspirasjon til eget arbeid. Den gode fellesskapsfølelsen håper jeg vi fortsetter å ta vare på her i Norge også.